No tek kvardagen til

Etter sterke anmoingar frå fleire håld, og posetive bakåtmeldingar frå forige bloginnegg, vel eg å skriva og dette blogginlegge på vært poetiske landsmål. I skrivande stund er det Mandag. No tek kvardagen til. I går var det helg med leir og eit fantastisk bedehusmøte med påføljande fastelavensbollar og Babb. Eg tykte så godt om tilvære, til eg vart så brått dragen inn i kvardagen igjen. Når eg vakna i morges var eg tom for Arbeidskjensle og studielyst. Er det ein normal kjensle? Eg kan ikje hugsa å ha verte prega av slike kjensler mens eg har vore i Bergen. 

Heldigvis återrant kjensla når fyste forelesning byrja. Jesaja og kallsopplsevinga er spanande sakar. Eg kan i dette høve anbefale å lesa Jesaja kapittel 6-7. Viare fekk vi undervisning om strategiar innan kirkeleg arbete. Spanande og jevande. Dagen toppa seg bokstavleg talt i klatreveggen.

Så er ikkje kvardagen så ille om kjensla av misslysta arbeteinnsats virljar i vommi om morgonen. Gir du dagen ein sjangse, så kan han verta god.

Utfordret

Eg har værte "heldig" og fått ein utfordring frå fleire hold. Eg skal trykja meg inn på mine bileter, den 6. mappa og det 6. bilete, og sei litt om det. Grunna min ellers så bokmålske skrivarform nyttar eg høve til å nytta mine nynorskkunnskapar til å framlegja hendingane knytta til biletet.

Eg tykjer nynorsk passar seg godt sia biletet er tatt på Rjukan i Telemark. 

Eg må audmjukt innrømma at hendinga på biletet er eit strikhopp frå vedmorksbrua, og at det kjitla i vommi. For å sei det rett ut, så gyva blodpumpa og nakjehåra reiste seg. 

Eit slik adrenalinoppfaring kan ikkje skrivast med ord, men må opplevast. Til og med nynorsken blir for fattig når eg ønskar å uttrykja kvissleis eg følte avsparket ut i det frie juv med bærre ein overoppesen gummistrikk som sikring. Korleis kjensla av akslerasjonen mot den steinfulle dalbåtten minna meg på at eg var færande i fritt fall. Dær juvsidane fær forbi i farande fart med påminning om kvaleis vi menneskjer er best høva til å vandras. 

Eg minnas hovede forma ei rask bøn om friing frå farar og frelsing for lekamen og sjela, før eg kjensla ein nedtonande dragning i fulgde av eit mjukt opprykk og ein kjensle av å hengja med skaparverket i vrangpassande stilling. Eg kjensla kjensla av eit blodfylt hovede før eg vart heisa attende til brua.

Samanfatta ein uglemsameleg og kjenslefull oppleving eg anbefalar dei som har høve til det å oppsøkja.

Eg ønskjar å utfordra føljane stakkarar:

Brodern 

Rebecca

Og ellers dei som ynkjar å fremlegja noko om eit bilete dei har på plasseringen anjeven øverst i innlegget.

Banebrytende brødbaking

Som sikkert en del av dere vet, har jeg en tendens til å bake mitt eget brød, og jeg er stadig på jakt etter nye muligheter og variasjoner innen brødbakingen.

Når forrige bakst nærmer seg fortært, finner jeg frem bakebollen og strider til verket. I dag prøvde jeg en ny variasjon. Å kalle dette banebrytende brødbaking er kansje å ta i litt kraftig, men men. Jeg blandet i alle fall en ny igrediens i deigen. For første gang i min bakerkariere eksprimenterte jeg med mandler. Jeg fant en pose mandler som har ligget siden litt før Jul. De smakte fremdeles bra og virket ok, så jeg hakket dem opp og integrerte dem i brødeigen. I skrivende stund står brødeigen til heving, så resultatet er foreløpig ukjent. 

Hvis noen av dere mine kjære lesere har noen baketips, eller forslag til andre banebrytende igredienser. Ikke hold det for deg selv, men del deg gjerne med meg som komentar til dette innlegget. Hvis det ikke er for radikale tips jeg får, så er det store muligheter for at de blir utprøvd.

klarer Bergensere seg i snø?

Jeg har i helgen funnet ut at alt er mulig. Jeg må innrømme at jeg har betvilt Bergensere, og Striler sitt forrhold til snø og kulde. I helgen fikk jeg bevis på at de innfødte på disse kanter faktisk trives i snø. Knallbra vær og gode snøforrhold var rammene rundt Ytre Arna ten-klubb sin årlige snøutflukt. Jeg var heldig og fikk snike meg med mot at jeg sa noen ord på kveldstid. Det var litt av en opplevelse når jeg ser tilbake på det.

Vi dro til Wallemtunet leirsted på Kvamskogen. Så vidt jeg skjønner er kvamsskogen det stedet alle bergensere drar for å lete etter snø. Vi fant snø. Et sted mellom en halv og en meter deilig hvit myk snø. Ikke nok med det, men det så ut som disse innfødte trivdes i snøen, noen dro i Eikesdalen alpinanlegg, og noen var med på Wallemtunet chalengs. Et bra opplegg som foregikk ute i... nettop snøen. Det var her jeg fikk være med og observere snøgleden, dog noen som var litt dårlig skodd. Det hele ble toppet med pølsegrilling før turen gikk inn igjen i hytta. Det foregikk mye bra denne helga, men fremstilling av denne leiren med disse folkene med mitt knappe ordforråd vil nok ikke la seg gjøre.

Konklusjon: Helt topp, og bergensere takler snø.